«Skulle ønske jeg var en mobiltelefon»

De aller fleste av oss har smarttelefoner hvor vi til enhver tid er tilgjengelig for omverden. Det tikker inn varsler fra mail, Facebook, Twitter, Instagram, Snapchat, osv. Hver eneste varsel på mobilen er ikke bare en tidstyv i hverdagen, det gjør noe med hvordan vi prioriterer også. Først mobil, så mobil, og så …? Er vi i ferd med å bygge opp en digital mur mellom oss som foreldre og våre barn?

Psykolog Bettina Sunde i Psykologteamet råder foreldre til å ta tak i problemet.

 Du kan få barn som kanskje har gitt opp foreldrene. Hvis barnet opplever at det er nummer to etter telefonen, slutter det å si «se på meg». Det er ikke noe vits i å ta kontakt, for de får ikke oppmerksomhet. Det gjør noe med tilknytningen og nærheten mellom foreldre og barn. Man er mindre «på nett» med barna sine.

– Dessuten er det slik at barna aper etter oss. Vi lærer barna hvordan de omgås andre, slik at de i større grad sitter med telefonen når de er med venner.

 

Denne historien hentet fra nettstedet EliteReaders vil kanskje få deg til å tenke litt ekstra gjennom mobilbruken din sammen med barna:

Etter å ha spist middag begynte læreren å rette på hjemmeleksene til elevene sine. Hennes mann satte seg til rette i lenestolen mens han spilte favorittspillet sitt ‘Candy Crush Saga’ på mobilen. Konen var i ferd med å rette den siste hjemmeleksen. Øynene hennes ble fylt med tårer.

Mannen la merke til tårene og spurte: «Hvorfor gråter du min kjære? Hva har skjedd?

«I går gav jeg hjemmelekse til førsteklassingene. Leksen var å skrive en historie med overskriften – mitt ønske». Svarte konen.

“OK, men hvorfor gråter du av det da?» svarte mannen uten å ta øynene bort fra mobilen.

“Å lese den siste historien fikk meg til å gråte“.

Mannen ble nysgjerrig og spurte, «hva handler historien om, siden den får deg til å gråte?»

«Hør…..» Konen begynte gråtkvalt å lese historien:

Mitt ønske er å bli en mobiltelefon. Mine foreldre elsker sin mobil svært høyt. De bryr seg så mye om mobiltelefonen at de noen ganger glemmer å bry seg om meg. Når pappa kommer hjem fra jobb er han trøtt. Han har tid til mobilen sin men ikke til meg. Når foreldrene mine gjør noe viktig og telefonen ringer, så kan de ta pause med det viktige de holdt på med for å ta telefonen. Slik har de ikke tid til meg når de holder på med noe viktig, selv ikke om jeg gråter. De spiller spill på telefonen, ikke med meg. Når de prater med noen i telefonen, har de aldri tid til å høre hva jeg sier. Selv om jeg forteller noe viktig. Så, mitt ønske er å bli en mobiltelefon.

Etter å ha hørt på historien blir mannen emosjonell og spør sin kone: «Hvem skrev dette?» 

Konen ser opp på han og svarer: «vår sønn». 

 

Hvorfor lar vi dette skje? Mobiltelefonen skal jo være et redskap som skal hjelpe oss i hverdagen, og ikke bestemme over oss? Så … legg bort dingsen for en stund, og snakk med barna dine. Og snakk med din bedre halvdel, uten å ha blikket og fokuset rettet mot mobiltelefonen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert Obligatoriske felt er merket *

Post kommentar