Bjørnen – myter og magi

Boken «Pattedyr i Norges natur» beskriver og dokumenterer hele den norske pattedyrfaunaen. Av de rundt 90 viltlevende pattedyrartene vi har i Norge og på Svalbard, gir boken blant annet vårt nest største rovpattedyr, bjørnen, grundig og god faktainformasjon.

Men midt opp i alt det faktabaserte, så er vel kanskje bjørnen det pattedyret i vår natur som det har vært (og helt sikkert er) knyttet flest historier og overtro til. Det er ikke til å legge skjul på at det gjennom tidene har vært drevet bjørnejakt i så vel Norge, som i våre naboland. Bjørnejakten har fra gammelt av vært forbundet med mystikk og myter, og bjørnejegerne har hatt stor ærefrykt for bjørnen – den har vært både fryktet og dyrket.

På side 166 i boken presenteres og forklares et slik sagn – «Bjørnejaktens myter og magi»:

«Finnene og samene hadde sterke tradisjoner i forbindelse med bjørnejakten. Slik kan det ha foregått:

I stua høres tung pusting, mennene ligger hulter til bulter og sover. Noen har falt over bordet, en annen ligger så lang han er på gulvet. Midt på gulvet ligger scenens hovedperson, en stor, svart bjørn som mennene har drevet ut av hiet og drept etter hard kamp. Ølet, som ble brygget før bjørnejakten, er drukket opp, og ritualene som skal blidgjøre ånden til den døde bjørnen, har begynt. I løpet av kvelden har mennene forsynt seg av ølet, men også bjørnen, skogens mektigste kar, har fått sin andel i den åpne kjeften.

Bjørnen har til alle tider vært forbundet med mystikk og magi. Den har vært fryktet, men også dyrket. Når bjørnen jagde gårdens eneste hest ut på myra og druknet den, for deretter å dra den opp igjen og få seg et herremåltid, var det lett å tro at det foregikk ved hjelp av overnaturlige krefter. Bjørnen måtte derfor ha sterkere, hemmelige krefter. Ikke engang når den var drept, våget man å nevne den ved dens riktige navn. Også i Norge kalte man den «bamse brakar» og «han far sjøl i stua» og lignende. Når bjørnen var nedlagt, var det viktig å blidgjøre dens ånd, slik at den ikke skulle komme tilbake i en annen bjørns kropp og ta gårdens kuer og sauer.

Kvinnene fikk ikke vise seg ute når mennene dro på bjørnejakt, og ikke når de kom tilbake heller. En kvinne kunne nemlig påføre det stolte dyret den største skam som tenkes kunne. Hvis en kvinne på bærtur møtte en bjørn og dro skjørtene over hodet og viste fram den bare baken sin, kom bjørnen i en slik forlegenhet at den aldri mer viste seg for akkurat denne kvinnen.

Sjamanen kunne påvirke bjørnen. Han kunne få bjørnen til å angripe en bestemt person, og aldri var bjørnen så farlig som når den var ute på oppdrag for en sjaman. Men de skadene som oppsto i en slik situasjon, var ikke bjørnens feil, men påkalt av den som hadde hisset opp bjørnen.

Under bjørnejakten var det utallige ritualer og trolldomskunster som skulle følges. Det viktigste var at jegerne var herdet både på kropp og sjel, men samtidig ydmyke og renhjertete. Det onde øyet var en stadig nærværende trussel. Noen mennesker hadde den spesielle evnen at de kunne drømme bjørnedrømmer, som førte jegerne direkte til bjørnen. Drømmeren selv kom alltid uskadet fra selv de blodigste kampene.

Dagens bjørnejakt er mer hverdagslig og prosaisk. Men mennesker som har stått ansikt til ansikt med en bjørn, kan fortelle om kraften den utstråler. Et menneske som vandrer gjennom skoger hvor det er bjørn, kan kanskje ennå i dag ta seg i å gå og mumle besvergelser …»

 

Boken “Pattedyr i Norge” kan du bestille her.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert Obligatoriske felt er merket *

Post kommentar