Balto og Togo

 

Blant statuene av Christopher Columbus, William Shakespeare og Simon Bolivar i Central Park i New York, står også en statue av en norsk hund. En annen norsk hund hadde nok heller fortjent statuen.

Følgende melding tikket inn til myndighetene i Washington, januar 1925: En difteriepidemi er nesten uunngåelig her. Har akutt behov for en million doser motgift. Det er rundt 3000 hvite i området.

Det var den eneste legen i Nome, Alaska, som sendte meldingen. Han var tom for serum (motgift). Flere eskimobarn var allerede døde og det var et spørsmål om dager før den svært smittsomme sykdommen spredde seg over hele byen. Uten motgift var dødeligheten nesten 100 prosent. Havet var islagt. Havnen var stengt. Ingen jernbane i nærheten. Roald Amundsen engasjerte seg og foreslo at man kunne fly inn serumet, men forslaget ble avvist. Ekstremkulde og vinterstormer gjorde det for farlig for 1920-tallsfly. Katastrofen var nær. Man måtte ringe nordmennene. Leonhard Seppala fra Troms var en av mange mislykkete gullgravere fra det store gullrushet i Alaska. Selv om han var dårlig til å grave gull, var han god som gull til å kjøre hundespann. Med sin lederhund Togo, oppkalt etter en japansk admiral, de er kjent for ikke å gi seg så lett, vant han de fleste løp i sledekjøring i Alaska. Seppala og Togo skulle være bærebjelken i en stafett med hundekjørere som skulle løpe 1085 kilometer på under en uke. Det er like langt som avstanden mellom Oslo og Bodø. I 70 minusgrader! Ingen drømmejobb.

Redningsaksjonen startet katastrofalt. Flere hunder døde av kulde og utmattelse. Ekspedisjonen bråstoppet under etappen før Seppala skulle ta over, da hundene satte etter et reinsdyr, tauene krøllet seg og sleden endte i kaos. Seppala og lederhunden Togo raste gjennom snøføyka på en islagt slette da de så vidt hørte noen ord i den kraftige vinden: «Serum! Serum! Vend om!» Det var føreren av den havarerte sleden. Seppala fikk bremset ned, snudde og fikk kastet over boksen med det livreddende serumet. Togo satte fart mot Nome.

De tok en svært risikabel snarvei over en bukt som kunne spare en hel dag. Isen var utrygg og i ferd med å smelte. Plutselig var Seppala og hundene isolert på et isflak som drev mot ishavet. Etter å ha drevet i flere timer, var plutselig gapet til land ikke mer enn halvannen meter. Seppala, som aldri brukte pisk, ropte til Togo at han skulle hoppe over. Men seletøyet var for kort, det løsnet og falt i vannet. Togo kastet seg i det iskalde vannet, tok selene i munnen og trakk flaket og sleden til land. Ferden kunne fortsette. I mørke. I snøstorm. Og i kulde ned mot 70 minusgrader.

Togo og Seppala leverte boksen med motgift rett før Nome. De hadde løpt avstanden Oslo-Bodø i Alaskas verste kulde og uvær på 20 år.

På nest siste etappe tok Gunnar Kaasen over, også han fra Troms, med lederhunden Balto, oppkalt etter en same, de er som kjent gode i ubehagelige temperaturer. Snøen lå i brysthøyde, løypa var umulig å se, så Kaasen måtte stole på Balto. I snøstormen veltet sleden og det livsviktige serumet falt ut. Men i mørket og snøføyka famlet han seg frem til boksen, og den var uknust!

De fortsatte til et vertshus fire mil fra Nome. På grunn av stormen hadde siste fører fått beskjed om å legge seg og se an været neste dag. Kaasen bestemte seg for å ikke vekke ham, og fortsatte i snøstormen. Onde tunger hevdet det var for å få æren ved å avslutte redningsaksjonen. Noen timer senere svingte Balto forbi det høye kirketårnet og inn i Nome. Serumet fungerte og byen var reddet.

Forsidene på avisene i USA var fylt av hundestoff de neste dagene. New York Times intervjuet Gunnar Kaasen, en beskjeden mann som sendte æren videre: «Jeg ga Balto alt ansvaret og stolte på ham, det er hans fortjeneste.»

Balto var på alles lepper. Det ble skrevet dikt og lovsanger til «snøens helt og menneskets beste venn». Hollywood lagde spillefilmen Balto’s Race to Nome. Hundene turnerte hele USA, som forbilder for hele menneskeheten. New Yorks innbyggere tok seg en pause fra jazzklubbene og samlet inn penger til en statue i byens Central Park.

I desember 1925 ble statuen av Balto avduket, med Gunnar Kaasen og Balto som æresgjester. Kaasen ble fort lei av kjendislivet og dro hjem til snøstormene i Alaska. Han solgte Balto og resten av hundene til høystbydende, som stilte dem ut på et lite freakmuseum i Los Angeles. En sjokkert forretningsmann oppdaget de bortgjemte heltene, kjøpte dem og donerte hundene til en dyrehage. Leonhard Seppala likte dårlig at hans gamle hund Balto fikk all æren: «Det som plaget mig mest, var at Togos bedrift blev godskrevet Balto, en fillehund som blev trukket frem i rampelyset og gjort udødelig. Jeg vet det, for jeg eiet og opdrog både Balto og Togo.»

Men Seppala og Togo skulle få sin fortjente berømmelse. Ett år senere turnerte også de USA. Duoen ble til og med hyret inn til en reklamekampanje for sigarettmerket Lucky Strike! Sigaretter er som kjent et godt tidsfordriv på en hundeslede i snøstorm. På slutten av den lange turneen ble de hyllet foran Madison Square Garden i New York. Foran 20 000 tilskuere tredde polarhelten Roald Amundsen en gullmedalje rundt halsen til Togo.

40 år senere lagde Carl Barks en Donald-fortelling om sledeløpet med en hund kalt Barko i hovedrollen. I 1995 kom tegnefilmen om Balto, produsert av Steven Spielberg. Dette fikk verken Balto eller Togo med seg, de står utstoppet i glassmonter på hver sin side av USA, Balto i Ohio og Togo hjemme i Alaska.

 

Dette er en historie hentet fra 33 utrolige nordmenn. Hvis du likte historien, last ned hele boken her.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert Obligatoriske felt er merket *

eight − four =

Post kommentar